Pernille Tofte – hvem? DEL 2

Jeg er 10 år, nokså tøff på utsiden og lar meg ikke herse med, selv om jeg er «ny». Hadde det vært i dag, er jeg ganske sikker på at man hadde kalt det jeg gjennomgikk, for mobbing. Men, slik var det ikke den gangen. Ingen fanger opp at jeg blir ertet, ikke lærere, ikke foreldre – ingen. Så lærer man tidlig i livet å stå opp for seg selv, man føler seg ikke sett.

Ikke før ungdomsskolen, begynner ting å gå seg til. Jeg får min første «bestevennine», og ting går greit på vennefronten. Men, nå er det guttene som er slemme. De guttene jeg selvfølgelig ender opp med å like, er absolutt ikke de jeg tror de er. Men, så er åpenbart ikke jeg, slik de tror jeg er, heller. Jeg er så mye. Men, det er sikkert slike ting som gjør en sterk, og som gjør at man lærer her i livet.

Useless.

Etter en noe kronglete vei på skole, jeg sier kronglete, fordi jeg lærer sent, forstår senere enn andre, og er veldig mye mindre interessert i fag og skole, enn de fleste andre. Så greier jeg å fullføre VGS for første gang, og begynner som frisørlærling. Allerede her begynner sykefraværet mitt, som har fulgt meg gjennom hele arbeidslivet. Jeg orker lite, er mye sliten og stadig trøtt, noe som resulterer i at jeg hopper av utdannelsen og søker meg inn på folkehøgskole.

På folkehøgskole får jeg min første «ordentlige» kjæreste, og livet er ganske bra. Alt er fint, iallfall for noen måneder, før kjæresten ikke behøver meg og min omsorg lenger, og dumper meg, tre uker før skoleåret er over. Det tar meg lang tid for å komme over dette, og før jeg klarer å se at skoleåret faktisk var «verdt det» likevel. Jeg vokser mye på dette året, virkelig.

Jeg er fylt 18 år, og blitt voksen. Livet består fortsatt av mye nedstemthet og utmattelse. Jeg ønsker og har alltid ønsket å finne ut av både min fysiske og psykiske helse, og prøver ut forskjellige metoder. Alt fra samtaler til medisiner. Det fungerer ikke.

Rett etter jeg fyller 21 år, møter jeg han som jeg senere gifter meg med. Gjennom en felles venninne, møtes vi tilfeldig noen ganger, før vi begynner å møtes alene. Vi blir tidlig kjærester, samboere og ektefolk. Jeg får meg en herlig svigerfamilie og har slått meg til ro. Det viser seg tidlig, at et forhold ikke går av seg selv. Vi jobber mye med hverandre, og blir etterhvert så sliten at man kun orker å være seg selv. Orker ikke jobbe for noe, orker kun å være.

Den elendige kroppen slutter ikke å være elendig. Nå er jeg fylt 26 år og tar utdannelse innen helse og omsorgssektoren. Kroppen sier plutselig bråstopp, en varm vårdag i mai 2018. Den orker ingenting. Jeg må ha hjelp til så dagligdagse ting, som å lufte hunden min. Nok et nederlag. Jeg stresser med jobben, for å være borte. For ikke å være til hjelp. Men samtidig, er jeg redd og blir uvel av å vite at noen er avhengig av meg, orker ikke tanken. Nå et år etterpå, er jeg fortsatt ikke frisk, men jeg jobber 60% i den vanlige jobben min. Kanskje må jeg være fornøyd med det? Når året straks er over, skjer det på mirakuløst vis, at mannen og jeg, blir sammen igjen. Og nå har vi jo kjøpt drømmehuset vårt, i Hakadal.

I’m keeping you for ever and for always <3

Dette ble en fryktelig lang avhandling, men jeg trengte at dere skulle få et innblikk i hvem jeg er, helt usensurert og på ekte.

Og du – tusen takk, for at du leste <3

Følg meg gjerne også på http://www.instagram.no/husetpaalandet.no/

Pernille Tofte – hvem?

Nå fikk jeg virkelig blod på tann, og kjører i gang med introen «om meg».

Historien begynner i november 1991. Jeg blir født på da tidens SIA, og bor mitt første leveår på Skedsmokorset. Før jeg fyller to år, har mamma og pappa kjøpt et oppussingsobjekt i Lillestrøm, for 500.000,- så ja, dette begynner virkelig å bli noen år siden!

Jeg vokser opp i en trygg liten familie i Lillestrøm, hvor vi er oss tre, i mange år. Etter jeg har fylt fem år, kommer lillesøster til verden. Familien Tofte er nå komplett.

Vi bor i Lillestrøm til jeg er ca. Ti år gammel. Mamma og mammas familie bor på Hadeland, og veien går nærmere bestemt til Harestua. Her bor to av mine onkler min og mormor, noe som gjør at vi kommer nærmere hverandre.

Jeg var et barn, og er forsåvidt fortsatt en voksen, som ikke er så veldig glad i store omveltninger. Så selve flyttingen, med bytte av bopel, vennegjeng og skoleklasse, skulle vise seg å bli litt av en utfordring. For meg.  Og utfordringene har stått i kø siden.

Håpet tok ingen ifra meg.

De første årene her, var trøblete og jeg bærer muligens preg av det, den dag i dag. Mange var stygge med meg, på den tiden. Kanskje var det fordi jeg var hun som ikke lot seg «pille på nesen», ikke vet jeg. Men akkurat det skal jeg heve meg over, det er trossalt mange år siden, vi var fortsatt barn.
Mer om ferden min, kan du lese i neste innlegg som omhandler meg.

<3

Hjertelig takk for at du tok deg tid til å lese! Følg meg gjerne også her : http://www.instagram.no/husetpaalandet.no