Kontordag litt utenom det vanlige.

I dag valgte jeg å bli med min mor, som har kontor i Moss, på jobb. Hun er her kun to dager i uken, og har hjemmekontor resten. Jeg tenkte som så, at jeg ofte er lite strukturert, og har vanskeligheter med å «komme i gang» hvis jeg er hjemme. Og siden jeg skal på ferie i to uker snart, trengte jeg å ligge litt i forkant med tanke på bloggen.

Dermed syntes jeg det var helt ypperlig å kunne bli med henne i dag, hvor jeg for øvrig selv også har jobbet i et drøyt års tid, mens jeg tok helsefagarbeider på voksen opplæringen for nesten tre år siden.

Apropos helsefagarbeider – nå har jeg snart brukt tre år, av mitt voksne liv, på å få meg en utdannelse og sluttdatoen min nærmer seg med stormskritt. Så innen utgangen av august, kan jeg forhåpentligvis kalle meg for autorisert helsefagarbeider. Kjenner jeg blir litt stolt, av at jeg har fått det til. Og endelig fått fullført en utdannelse.

Elsker jobben min!

Så folkens – ønsk meg lykke til med fagprøve i august!

Beklager dårlig mobilbilde, men likte det så godt. Ekte glede <3

Følge meg videre? Sjekk ut min Instagram: http://www.instagram.com/husetpaalandet.no/

Takk for at du leste <3

Slutte å blogge personlig?

Jeg hadde tenkt å skrive et eget innlegg om NAV og tingene rundt det, men er blitt anbefalt å la det være. Da jeg foreløpig ikke er blitt hardbarket nok, på kommentarene som vil komme, hvis jeg gjør det. Og det er ikke likt meg å tie noe i hjel, men akkurat dette får ligge, kanskje en stund, eller kanskje for alltid.

Bare tenkte å ta opp en annen ting med dere. Jeg har jo fra tidlig ungdom, alltid følt meg mer sliten enn andre jevnaldrende. Jeg har ofte vært med på det jeg ønsker, opp igjennom, men det har også resultert i, at jeg ikke klarer andre hverdags gjøremål. Alt har vært et ork, alt fra å kaste søpla, hente posten, til å lage meg middag. Helt til nå, for litt siden, har jeg hatt så lave tanker om meg selv, at jeg har tenkt at jeg rett og slett må være lat. Men jeg har hatt en del samtaler med forskjellige folk, fra forskjellige ståsteder, hvor de kjenner seg godt igjen, i min situasjon. Og, jeg er visst IKKE lat. Jeg bare ORKER faktisk ikke.

Mitt ansikt utad.

«Men du ser ikke ut som en utmattet person» har jeg hørt. Og det er et utsagn jeg blir oppriktig irritert av å høre. For, de som sier det, har ikke sett meg over tid. Så det er antakelser som vedkommende gjør seg, basert på korte møter. Du ser meg ikke, når jeg sover i timevis etter jobb, eller etter andre fysiske anstrengelser, eller når jeg må ringe mamma for å be om hjelp til å lufte hunden. Du ser meg, når jeg har sminket meg, og prøver å holde maska, fordi man gjerne ikke viser sine svakheter, for hvem som helst. Men vit at når jeg er sammen med deg, blir jeg som oftest både kvalm, svimmel og uvel etterpå, for da har jeg anstrengt meg for å vise meg fra mitt beste. Dette gjelder altså folk jeg sjelden omgås. Og derfor heller ikke er helt trygg på.

Men så er spørsmålet, skal jeg blogge mer overflatisk om interiør, hus og hjem bare? Orker jeg ikke å ta støyten med å blogge om veldig personlige ting? Jeg er ennå ikke helt sikker. Jeg føler at denne veien blir til mens jeg går, og føler ikke jeg kan ta stilling til det, akkurat nå.

Slik jeg vises kun for mine nærmeste.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese <3

Den mye omdiskuterte helgen

Hei på dere! Føles som en evighet siden sist. Og det er kanskje fordi det er nettopp det det er. Haha. Jeg tenkte bare å oppdatere litt kjapt om denne helgen, som ble litt annerledes for alle oss involverte.

Heldigvis dro mannen og jeg ut på hytta, på Gullverket, fredag ettermiddag. Da vi kom frem, slapp vi hunden, Gusj, ut av bilen, og hun spratt rundt av glede på det inngjerde området. En helt herlig følelse, å se at hun koser seg så veldig. Og da klarer jeg ikke la være å tenke på den store hagen i får, i det nye huset. Denne hagen er også inngjerdet, og det blir så stas at hun daglig kan løpe fritt. Jeg tenker naturligvis mye på det nye huset, men det er ennå litt over to måneder til vi flytter. Og apropos det – vi har ikke fått solgt leiligheten vår ennå! Så kjenner du noen som er interessert i leilighet på Lørenskog, så rop ut. En kjempe lekker 2-roms med nydelig utsikt!

Idyllisk eller?

Men søren, det var jo ikke det jeg skulle si noe om nå. Haha, sånn er det med denne hjernen her, alt går veldig fort og i hytt og vær. Bær over med meg.

Da vi kom frem på hytta fredag ettermiddag gjorde vi i stand grillen, lagde tilbehøret inne og grillet de tynneste entrecote biffene vi har sett, ute på grillen. Det var veldig godt da, men de filetene så jo nærmest ut som skosåler. Utover kvelden var det deilig temperatur ute, så vi fortsatte å sitte på terrassen og skue utover det blikkstille vannet. Før vi hoppet til køys med en god dose sol og skogsluft.

Blikkstille vann.

På lørdag var vi innom Loftet gårdsbutikk, skikkelig koselig sted. Selv i regnvær og hvite superga sko. Spiste skikkelig god napoleonskake, flere som er glad i det? Jeg reiste inn til Oslo på ettermiddagen, for å feire min kusines 30 årsdag, som var i Desember 2017, så det var jammen på tide å feire jubilanten. Jeg var på Latter for første gang, og det var innmari artig! Så det anbefales.

Søndag ble en lat morgen, og jeg fikk kaffe på sengen av mannen <3 Det var deilig vær igjen på søndag, og vi var masse ute. Hele dagen, faktisk. Vi spiste deilig kalkumiddag, før vi dro hvert til vårt. Så det ble en veldig fin helg altså, trossalt. Så takk for nå.

Vakreste av dem alle!

Tusen takk for at du leste <3 Følg meg gjerne på http://www.instagram.com/husetpaalandet.no/

En fiasko av en langhelg!

Jeg hadde tenkt å ta opp mine issues hva angår NAV, men jeg var i møte med de i går, og jeg er såpass forbanna, at jeg drøyer noen dager, før jeg går løs på det temaet.

Men, dette blir ikke noe lystigere likevel, haha! For min svigermor har nemlig en liten perle av en hytte, langs et bittelite vann, i nærheten av Eidsvoll. Her skulle storfamilien samles fra i går, til søndag. Altså, tidenes langhelg.

Jeg hadde ordnet med feriedag på fredag, slik at vi virkelig skulle kunne nyte freden og roden der oppe, sammen. Problemet ble bare at frafallet ble større enn i «Jul i blodfjell», hvis dere husker serien som gikk på TV2 før julen i 2017?

I går, onsdag kveld ringer jeg min kjære, for å sjekke opp litt. Han er blitt syk, han har feber og greier. Utrolig ulikt han, så det føltes helt usannsynlig typisk. Men det kunne han jo selvsagt ikke noe for stakar. Senere på kvelden i går, i det jeg skulle hente vannskålen til hunden inn på soverommet, skjærer det seg så til de grader, i ryggen min! Jeg hyler av smerte, og prøver å klamre meg fast til dørkarmene på soverommet. Står en stund i håp om at det skal slippe taket. Det gjør ikke det med det første.

Jeg får akkurat tak i vannskålen som står på gulvet (naturligvis) på kjøkkenet. Krabber meg inn på rommet og ned i sengen, med dynen godt over hodet. Tårene strømmer på, av smerte. Det er veldig sjelden jeg gråter i det hele tatt, men dette var så vondt. Jeg fikk til og med frostrier og hakket tenner. SÅ- det var oss, herr og fru. Men ikke nok med det.

Ryggen min er bedre i dag, trossalt, men Henning har fremdeles feber nå og da. Min svigerinne og svoger med to barn reiste oppover til hytta på formiddagen i dag. Ante fred og ingen fare. Helt inntil eldstegutten setter i gang å kaste opp. Altså, hva er oddsen? De får varslet svigermor (som også har fått trøbbel med ryggen), som akkurat var ferdig på jobb og var klar for å sette snuten mot hytta, om at det var omgangssyke i hus, slik at hun slipper å havne midt oppi det. Så gikk det nærmere tre timer, før unge nr. 2 begynner å kaste opp.

Å være borte, hjemmefra, på hytta med syke barn er krevende, så det endte med at de reiste hjem, nå i kveld. Så nå sitter jeg her, Henning ligger i sengen hjemme i Lørenskog, svigermor er hjemme hos seg selv, og svigerinne og svoger er på tur hjem.

Altså, nå kan det jo virkelig bare bli bedre? Skal vi satse på ny hyttetur fra i morgen? Jeg vet ikke om jeg tør å håpe engang. Masse god bedring til dere alle <3

Meg i knall oransje genser, som spiser boblevaffel på hadeland glassverk.
Et noe lystigere bilde <3 Tatt utenfor vaffelhuset på Hadeland Glassverk.

Tusen takk for at du leste, mitt sytete og klagete innlegg!

En nokså innholdsrik helg!

Herlighet, hvor skal jeg begynne? Det har virkelig vært en helg full av inntrykk og sprell. Det hele startet med et brak, da jeg våknet med en rygg som absolutt ikke ville samarbeide. Den var totalt låst, og jeg skjønte fort at jeg måtte ringe på jobb, for å fortelle at jeg ikke kom meg ut av sengen. Det neste på agendaen ble dermed å ringe min faste kiropraktor, «Hei Mari, det er Pernille Tofte her igjen ja.» At på til, måtte jeg til legen, for å ordne en sykemelding med 100% for den ene dagen. Det er absolutt ikke bare, bare å være gradert sykemeldt. Og tror du ikke jeg virkelig begynner å få problemer med NAV nå? Når jeg når maksdatoen, altså etter ett år. Men det får bli et eget tema en annen dag.

Altså, fra sykdom og elendighet, til nachosmiddag hos våre gode venner i Hakadal, som alltid gir en masse energi – takk! Henning er forresten en «vaffel-gutt» og fant ut at han ville lage vafler utpå kveldingen, men han hadde greid å firedoble oppskriften, så jeg har fortsatt vaffelrøre i kjøleskapet, det er med andre ord bare å komme på vafler, men ta med deg vaffeljern, for det har jeg ikke. Haha.

Foto: Herson Rodriguez

Men, denne helgen toppet seg med lørdagens event. Jeg fikk krøkket meg til Skandic Lillestrøm, for å møte Anne Brith, som hadde et sponset opphold her, og som jeg skulle få være så heldig å få bli med på. Vi spiste en sinnssykt digg cesar salat, og Anne Brith sa det var en beste hun hadde smakt, så tipper Skandic var fornøyd med den anmeldelsen. Vi fortsatte ettermiddagen med et glass champagne på rommet, og på et tidspunkt toppet ryggsmertene seg, så til de grader, men jeg nektet å la det stoppe meg, i første omgang. Etter et glass champagne til, og to ibux var jeg plutselig ikke til å kjenne igjen! Jeg gikk normalt! Heldigvis, for hvis ikke, måtte jeg bare pent kaste inn håndkledet.

Det kom noen flere jenter opp på rommet etter hvert og vi koste oss så innmari sammen! Etter masse skravling og kos, reiste vi videre til Nebbenfestivalen, ved Nebbursvollen friluftsbad i Lillestrøm. Jeg har ett ord å si om denne festivalen: GJØRMETE! For steike, det var virkelig gjørmete. Vi hadde VIP billetter, så vi slapp å stå i det, men vi måtte da virkelig traske i gjørme oppetter øra, for å komme opp på VIP terrassen. Etter noen timer reiste vi tilbake til byen og gikk en tur ut i Lillestrøm, hvor vi danset og lo ut i de sene nattetimer, før jeg «bare måtte ha en kebab» på Bislett Kebab House og dro for å legge meg.

Altså, hva gir du meg, liksom? <3

Og – det beste av alt! Ryggen har ikke vært like vond igjen, etterpå <3

My ladylady and I<3

Takk for at du leste, og du, ha en deilig mandagskveld! Og hvis du ikke gjør det allerede, setter jeg stor pris på om du vil følge meg her også: http://instagram.com/husetpaalandet.no/

Pernille Tofte – hvem?

Nå fikk jeg virkelig blod på tann, og kjører i gang med introen «om meg».

Historien begynner i november 1991. Jeg blir født på da tidens SIA, og bor mitt første leveår på Skedsmokorset. Før jeg fyller to år, har mamma og pappa kjøpt et oppussingsobjekt i Lillestrøm, for 500.000,- så ja, dette begynner virkelig å bli noen år siden!

Jeg vokser opp i en trygg liten familie i Lillestrøm, hvor vi er oss tre, i mange år. Etter jeg har fylt fem år, kommer lillesøster til verden. Familien Tofte er nå komplett.

Vi bor i Lillestrøm til jeg er ca. Ti år gammel. Mamma og mammas familie bor på Hadeland, og veien går nærmere bestemt til Harestua. Her bor to av mine onkler min og mormor, noe som gjør at vi kommer nærmere hverandre.

Jeg var et barn, og er forsåvidt fortsatt en voksen, som ikke er så veldig glad i store omveltninger. Så selve flyttingen, med bytte av bopel, vennegjeng og skoleklasse, skulle vise seg å bli litt av en utfordring. For meg.  Og utfordringene har stått i kø siden.

Håpet tok ingen ifra meg.

De første årene her, var trøblete og jeg bærer muligens preg av det, den dag i dag. Mange var stygge med meg, på den tiden. Kanskje var det fordi jeg var hun som ikke lot seg «pille på nesen», ikke vet jeg. Men akkurat det skal jeg heve meg over, det er trossalt mange år siden, vi var fortsatt barn.
Mer om ferden min, kan du lese i neste innlegg som omhandler meg.

<3

Hjertelig takk for at du tok deg tid til å lese! Følg meg gjerne også her : http://www.instagram.no/husetpaalandet.no

Klar, ferdig, GÅ!

Hei på dere.

Nå er bloggen endelig klar, slik at jeg får begynt å skrive. Beklager at det har tatt litt tid å komme i gang. Jeg vil første benytte anledningen til å fortelle at jeg er med i Anne Briths Influencer Program (ABIP), og er da så heldig at jeg får ha Anne Brith som mentor for en stund. Herlighet for en mulighet jeg har fått. Jeg griper den, satser og hopper i det, med begge beina. Det var nå, eller aldri.

Nå skal det skrives, og jobbes med sosiale medier.

I går møttes deltakerne for første gang, på Olivia Østbanehallen. Det var en fantastisk gjeng med motiverte og knalltøffe damer! Noen driver med bryllupsinspirasjon, noen er vinkjennere, noen har giftet seg med en 12 år yngre, tyrkisk mann, noen har vært alvorlig syke, men blitt friske, og andre har bare virkelig fått kjenne på kroppen hvor kjipt livet kan være. Men uansett, hvilke forutsetninger du har, jeg heier på deg!

Tenkte å skrive litt mer, om hvem jeg er, i neste innlegg. Håper du vil fortsette følge meg her, og på http://www.instagram.com/husetpaalandet.no/

Klar, ferdig, GÅ.

Tusen takk, for at du leste!