En fiasko av en langhelg!

Jeg hadde tenkt å ta opp mine issues hva angår NAV, men jeg var i møte med de i går, og jeg er såpass forbanna, at jeg drøyer noen dager, før jeg går løs på det temaet.

Men, dette blir ikke noe lystigere likevel, haha! For min svigermor har nemlig en liten perle av en hytte, langs et bittelite vann, i nærheten av Eidsvoll. Her skulle storfamilien samles fra i går, til søndag. Altså, tidenes langhelg.

Jeg hadde ordnet med feriedag på fredag, slik at vi virkelig skulle kunne nyte freden og roden der oppe, sammen. Problemet ble bare at frafallet ble større enn i «Jul i blodfjell», hvis dere husker serien som gikk på TV2 før julen i 2017?

I går, onsdag kveld ringer jeg min kjære, for å sjekke opp litt. Han er blitt syk, han har feber og greier. Utrolig ulikt han, så det føltes helt usannsynlig typisk. Men det kunne han jo selvsagt ikke noe for stakar. Senere på kvelden i går, i det jeg skulle hente vannskålen til hunden inn på soverommet, skjærer det seg så til de grader, i ryggen min! Jeg hyler av smerte, og prøver å klamre meg fast til dørkarmene på soverommet. Står en stund i håp om at det skal slippe taket. Det gjør ikke det med det første.

Jeg får akkurat tak i vannskålen som står på gulvet (naturligvis) på kjøkkenet. Krabber meg inn på rommet og ned i sengen, med dynen godt over hodet. Tårene strømmer på, av smerte. Det er veldig sjelden jeg gråter i det hele tatt, men dette var så vondt. Jeg fikk til og med frostrier og hakket tenner. SÅ- det var oss, herr og fru. Men ikke nok med det.

Ryggen min er bedre i dag, trossalt, men Henning har fremdeles feber nå og da. Min svigerinne og svoger med to barn reiste oppover til hytta på formiddagen i dag. Ante fred og ingen fare. Helt inntil eldstegutten setter i gang å kaste opp. Altså, hva er oddsen? De får varslet svigermor (som også har fått trøbbel med ryggen), som akkurat var ferdig på jobb og var klar for å sette snuten mot hytta, om at det var omgangssyke i hus, slik at hun slipper å havne midt oppi det. Så gikk det nærmere tre timer, før unge nr. 2 begynner å kaste opp.

Å være borte, hjemmefra, på hytta med syke barn er krevende, så det endte med at de reiste hjem, nå i kveld. Så nå sitter jeg her, Henning ligger i sengen hjemme i Lørenskog, svigermor er hjemme hos seg selv, og svigerinne og svoger er på tur hjem.

Altså, nå kan det jo virkelig bare bli bedre? Skal vi satse på ny hyttetur fra i morgen? Jeg vet ikke om jeg tør å håpe engang. Masse god bedring til dere alle <3

Meg i knall oransje genser, som spiser boblevaffel på hadeland glassverk.
Et noe lystigere bilde <3 Tatt utenfor vaffelhuset på Hadeland Glassverk.

Tusen takk for at du leste, mitt sytete og klagete innlegg!

En nokså innholdsrik helg!

Herlighet, hvor skal jeg begynne? Det har virkelig vært en helg full av inntrykk og sprell. Det hele startet med et brak, da jeg våknet med en rygg som absolutt ikke ville samarbeide. Den var totalt låst, og jeg skjønte fort at jeg måtte ringe på jobb, for å fortelle at jeg ikke kom meg ut av sengen. Det neste på agendaen ble dermed å ringe min faste kiropraktor, «Hei Mari, det er Pernille Tofte her igjen ja.» At på til, måtte jeg til legen, for å ordne en sykemelding med 100% for den ene dagen. Det er absolutt ikke bare, bare å være gradert sykemeldt. Og tror du ikke jeg virkelig begynner å få problemer med NAV nå? Når jeg når maksdatoen, altså etter ett år. Men det får bli et eget tema en annen dag.

Altså, fra sykdom og elendighet, til nachosmiddag hos våre gode venner i Hakadal, som alltid gir en masse energi – takk! Henning er forresten en «vaffel-gutt» og fant ut at han ville lage vafler utpå kveldingen, men han hadde greid å firedoble oppskriften, så jeg har fortsatt vaffelrøre i kjøleskapet, det er med andre ord bare å komme på vafler, men ta med deg vaffeljern, for det har jeg ikke. Haha.

Foto: Herson Rodriguez

Men, denne helgen toppet seg med lørdagens event. Jeg fikk krøkket meg til Skandic Lillestrøm, for å møte Anne Brith, som hadde et sponset opphold her, og som jeg skulle få være så heldig å få bli med på. Vi spiste en sinnssykt digg cesar salat, og Anne Brith sa det var en beste hun hadde smakt, så tipper Skandic var fornøyd med den anmeldelsen. Vi fortsatte ettermiddagen med et glass champagne på rommet, og på et tidspunkt toppet ryggsmertene seg, så til de grader, men jeg nektet å la det stoppe meg, i første omgang. Etter et glass champagne til, og to ibux var jeg plutselig ikke til å kjenne igjen! Jeg gikk normalt! Heldigvis, for hvis ikke, måtte jeg bare pent kaste inn håndkledet.

Det kom noen flere jenter opp på rommet etter hvert og vi koste oss så innmari sammen! Etter masse skravling og kos, reiste vi videre til Nebbenfestivalen, ved Nebbursvollen friluftsbad i Lillestrøm. Jeg har ett ord å si om denne festivalen: GJØRMETE! For steike, det var virkelig gjørmete. Vi hadde VIP billetter, så vi slapp å stå i det, men vi måtte da virkelig traske i gjørme oppetter øra, for å komme opp på VIP terrassen. Etter noen timer reiste vi tilbake til byen og gikk en tur ut i Lillestrøm, hvor vi danset og lo ut i de sene nattetimer, før jeg «bare måtte ha en kebab» på Bislett Kebab House og dro for å legge meg.

Altså, hva gir du meg, liksom? <3

Og – det beste av alt! Ryggen har ikke vært like vond igjen, etterpå <3

My ladylady and I<3

Takk for at du leste, og du, ha en deilig mandagskveld! Og hvis du ikke gjør det allerede, setter jeg stor pris på om du vil følge meg her også: http://instagram.com/husetpaalandet.no/

Litt om huset på landet

Den 1. april 2019, ble Henning og jeg (mannen) huseiere for første gang. Vi har tidligere eid en 2-roms i Lørenskog sammen, som vi for øvrig driver å selger. En skikkelig fin leilighet, som du absolutt bør sjekke ut, hvis du er på utkikk. Legger ved bilde med lenke til annonsen :

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=147672877

Vi kjøpte som sagt vår første enebolig nå, som vi tar over i midten av august. Og tiden føles som om den står stille. Det er så mye jeg ville ha begynt med, laget min egen «me-krok», holdt på i hagen m.m. For det er jo klart at viljen og lysten til å gjøre masse, er der, det er bare det at jeg er inne i en periode hvor jeg fremdeles, etter ett år, trenger å lære meg å ikke bruke opp den lille energien jeg har. Så, når vi først overtar boligen, er jeg nødt til å holde meg selv litt i nakkeskinnet og ta en liten ting avgangen.

Huset vårt er fra 1820, så det sier seg selv, at det meste er pusset opp, siden da. Eller, alt er strengtalt gjort noe med. Det som dessverre ikke er gjort noe med, som vi må ta tak i med en gang, er å drenere rundt huset på grunn av lekkasje i spisskammerset som jeg kaller det, under kjøkkenet. Vi har fått et tilbud på det, for vi skal ikke gjøre det selv, altså. Problemet er bare, at på et så gammelt hus, vet man aldri hva man møter på, og kan dermed heller ikke fastslå en pris. Så vi håper at banken er greie og gir oss det vi trenger til å få satt det i stand, etter dagens standard.

Altså, det er klart jeg gleder meg til å tilbringe timer på dette kjøkkenet! <3

En annen ting vi tenker å gjøre denne høsten, er å male utvendig. Jeg ønsker meg en mørkgrå farge, nesten sort. Jeg har sett litt på fargen labrador, noen som har den fargen? Er dere fornøyde med valget? Mannen ønsker seg nemlig fargen herregårdsgrønn, men jeg tror det passer bedre på f.eks et småbruk. Det er jo dessverre ikke helt det vi har kjøpt nå, selv om det fortsatt er drømmen <3 Så dere, kom gjerne med innspill på farge til huset vårt.

En drøm, av et køkken.

Jeg tenker å runde av der, med å ønske dere alle en hjertelig god helg <3 Selv skal jeg på festival på lørdagen, sammen med fire andre herlige damer, som jeg gleder meg masse til. Vil også takke for responsen jeg fikk på forrige innlegg!! Tusen takk, det varmer at dere tør å like åpenheten min!!

Takk for at du leste <3

https://www.instagram.com/husetpaalandet.no/

Pernille Tofte – hvem? DEL 2

Jeg er 10 år, nokså tøff på utsiden og lar meg ikke herse med, selv om jeg er «ny». Hadde det vært i dag, er jeg ganske sikker på at man hadde kalt det jeg gjennomgikk, for mobbing. Men, slik var det ikke den gangen. Ingen fanger opp at jeg blir ertet, ikke lærere, ikke foreldre – ingen. Så lærer man tidlig i livet å stå opp for seg selv, man føler seg ikke sett.

Ikke før ungdomsskolen, begynner ting å gå seg til. Jeg får min første «bestevennine», og ting går greit på vennefronten. Men, nå er det guttene som er slemme. De guttene jeg selvfølgelig ender opp med å like, er absolutt ikke de jeg tror de er. Men, så er åpenbart ikke jeg, slik de tror jeg er, heller. Jeg er så mye. Men, det er sikkert slike ting som gjør en sterk, og som gjør at man lærer her i livet.

Useless.

Etter en noe kronglete vei på skole, jeg sier kronglete, fordi jeg lærer sent, forstår senere enn andre, og er veldig mye mindre interessert i fag og skole, enn de fleste andre. Så greier jeg å fullføre VGS for første gang, og begynner som frisørlærling. Allerede her begynner sykefraværet mitt, som har fulgt meg gjennom hele arbeidslivet. Jeg orker lite, er mye sliten og stadig trøtt, noe som resulterer i at jeg hopper av utdannelsen og søker meg inn på folkehøgskole.

På folkehøgskole får jeg min første «ordentlige» kjæreste, og livet er ganske bra. Alt er fint, iallfall for noen måneder, før kjæresten ikke behøver meg og min omsorg lenger, og dumper meg, tre uker før skoleåret er over. Det tar meg lang tid for å komme over dette, og før jeg klarer å se at skoleåret faktisk var «verdt det» likevel. Jeg vokser mye på dette året, virkelig.

Jeg er fylt 18 år, og blitt voksen. Livet består fortsatt av mye nedstemthet og utmattelse. Jeg ønsker og har alltid ønsket å finne ut av både min fysiske og psykiske helse, og prøver ut forskjellige metoder. Alt fra samtaler til medisiner. Det fungerer ikke.

Rett etter jeg fyller 21 år, møter jeg han som jeg senere gifter meg med. Gjennom en felles venninne, møtes vi tilfeldig noen ganger, før vi begynner å møtes alene. Vi blir tidlig kjærester, samboere og ektefolk. Jeg får meg en herlig svigerfamilie og har slått meg til ro. Det viser seg tidlig, at et forhold ikke går av seg selv. Vi jobber mye med hverandre, og blir etterhvert så sliten at man kun orker å være seg selv. Orker ikke jobbe for noe, orker kun å være.

Den elendige kroppen slutter ikke å være elendig. Nå er jeg fylt 26 år og tar utdannelse innen helse og omsorgssektoren. Kroppen sier plutselig bråstopp, en varm vårdag i mai 2018. Den orker ingenting. Jeg må ha hjelp til så dagligdagse ting, som å lufte hunden min. Nok et nederlag. Jeg stresser med jobben, for å være borte. For ikke å være til hjelp. Men samtidig, er jeg redd og blir uvel av å vite at noen er avhengig av meg, orker ikke tanken. Nå et år etterpå, er jeg fortsatt ikke frisk, men jeg jobber 60% i den vanlige jobben min. Kanskje må jeg være fornøyd med det? Når året straks er over, skjer det på mirakuløst vis, at mannen og jeg, blir sammen igjen. Og nå har vi jo kjøpt drømmehuset vårt, i Hakadal.

I’m keeping you for ever and for always <3

Dette ble en fryktelig lang avhandling, men jeg trengte at dere skulle få et innblikk i hvem jeg er, helt usensurert og på ekte.

Og du – tusen takk, for at du leste <3

Følg meg gjerne også på http://www.instagram.no/husetpaalandet.no/

Pernille Tofte – hvem?

Nå fikk jeg virkelig blod på tann, og kjører i gang med introen «om meg».

Historien begynner i november 1991. Jeg blir født på da tidens SIA, og bor mitt første leveår på Skedsmokorset. Før jeg fyller to år, har mamma og pappa kjøpt et oppussingsobjekt i Lillestrøm, for 500.000,- så ja, dette begynner virkelig å bli noen år siden!

Jeg vokser opp i en trygg liten familie i Lillestrøm, hvor vi er oss tre, i mange år. Etter jeg har fylt fem år, kommer lillesøster til verden. Familien Tofte er nå komplett.

Vi bor i Lillestrøm til jeg er ca. Ti år gammel. Mamma og mammas familie bor på Hadeland, og veien går nærmere bestemt til Harestua. Her bor to av mine onkler min og mormor, noe som gjør at vi kommer nærmere hverandre.

Jeg var et barn, og er forsåvidt fortsatt en voksen, som ikke er så veldig glad i store omveltninger. Så selve flyttingen, med bytte av bopel, vennegjeng og skoleklasse, skulle vise seg å bli litt av en utfordring. For meg.  Og utfordringene har stått i kø siden.

Håpet tok ingen ifra meg.

De første årene her, var trøblete og jeg bærer muligens preg av det, den dag i dag. Mange var stygge med meg, på den tiden. Kanskje var det fordi jeg var hun som ikke lot seg «pille på nesen», ikke vet jeg. Men akkurat det skal jeg heve meg over, det er trossalt mange år siden, vi var fortsatt barn.
Mer om ferden min, kan du lese i neste innlegg som omhandler meg.

<3

Hjertelig takk for at du tok deg tid til å lese! Følg meg gjerne også her : http://www.instagram.no/husetpaalandet.no

Klar, ferdig, GÅ!

Hei på dere.

Nå er bloggen endelig klar, slik at jeg får begynt å skrive. Beklager at det har tatt litt tid å komme i gang. Jeg vil første benytte anledningen til å fortelle at jeg er med i Anne Briths Influencer Program (ABIP), og er da så heldig at jeg får ha Anne Brith som mentor for en stund. Herlighet for en mulighet jeg har fått. Jeg griper den, satser og hopper i det, med begge beina. Det var nå, eller aldri.

Nå skal det skrives, og jobbes med sosiale medier.

I går møttes deltakerne for første gang, på Olivia Østbanehallen. Det var en fantastisk gjeng med motiverte og knalltøffe damer! Noen driver med bryllupsinspirasjon, noen er vinkjennere, noen har giftet seg med en 12 år yngre, tyrkisk mann, noen har vært alvorlig syke, men blitt friske, og andre har bare virkelig fått kjenne på kroppen hvor kjipt livet kan være. Men uansett, hvilke forutsetninger du har, jeg heier på deg!

Tenkte å skrive litt mer, om hvem jeg er, i neste innlegg. Håper du vil fortsette følge meg her, og på http://www.instagram.com/husetpaalandet.no/

Klar, ferdig, GÅ.

Tusen takk, for at du leste!